Vi har nettopp avsluttet et meget vellykket Nordisk Møte på Lillehammer.  Når referenter har fått summet seg vil vi kunne gi en bred tilbakemelding om hva som skjedde.  For oss nordmenn var det naturligvis svært interessant å få innblikk i forspill og etterspill rundt OL 1994, - ikke bare om etterbruk og den generelle betydning arrangementet hadde for Lillehammer og omland, - ja Norge også.  Teppet gikk også opp for den smule dramatikk som utspant seg i forkant av OL 1994.
Hans B Skaseth, som satt i panelet sammen med Gerhard Heiberg, Petter Rønningen,  Åse Kleveland og Audun Tron, - presenterte sitt innlegg med et skarpt blikk på forhistorien.  Vi har valgt å ta inn hele det velformulerte innlegg fra Hans B. - som han med vanlig  snert hadde kalt  -

DEN RYGGENDE STAT – SPILLET MELLOM STAT, IDRETT OG DET LOKALE MILJØ.

Av Hans B. Skaset

(Foredrag holdt under Nordisk Konferanse for Idrettslederveteraner på Lillehammer 12.-14. juni 2009: ”Lillehammer OL 1994 – 15 år etter”.)

 

Staten bondefanget? Lillehammer-OL 94 er en utrolig historie hvor statens ansvarlige organer fanges av lokale entusiaster og idrettlederes drømmer, og i sluttfasen må bruke store samfunnsressurser på å unngå avsløring av pinlig nasjonal utakt. Lokale næringslivsfolk og politiske ledere fikk gradvis øye på mulighetene for å kunne endre stagnasjon og mismot til vekst og optimisme, og et olympisk ledersjikt ville gjenerobre Norges posisjon som vinteridrettens ubestridte ledestjerne.

 

Begge grupperinger hadde i og for seg legitime formål: Redde innlands-Norge, samt gjenerobre posisjonen som ledende vinteridrettsnasjon. De hadde ytterligere minst én ting felles: Ingen av dem hadde penger å sette inn, eller rettere - ville bruke egne penger på det formål de iver for. Begge argumenterte for og forventet at utenforstående interessenter skulle bære omkostningene. Skjedde det utenkelige at det ble inntektssvikt, ville statens garanti holde initiativtakerne fri for bekymringer.

 

Historien om Lillehammer-OLs framvekst, i hvert fall fram til våren 1990, er et lysende eksempel på hvordan en sak kan få utvikle seg til et statlig ansvar av store dimensjoner uten at statens organer, dvs. regjering og storting - med tilhørende apparat, i innledende stadier reelt har akseptert å gå inn på betingelser de i det avgjørende øyeblikk blir tvunget til å akseptere. Denne operasjonen kunne gjennomføres i perioden 1982-1989, men den lot seg ikke gjenta 20 år senere. Noe hadde statens aktører lært av Lillehammer-saken. Selv idrettens fremste innså høsten 2008 at kostnadene ved et OL-eventyr kunne overskride tålegrensen for folks idrettsstøtte, og rokke ved tilliten til idrettens påståtte samfunnsansvar.

 

Suksess blokkerer kritikk. Lillehammer-OLs suksess bekreftet og befestet våre drømmer om nasjonal storhet basert på taus, men talende urørt natur, gnistrende ren snø, stille vinter, bitende kulde og en massiv folkelig oppslutning preget av ydmykhet, vennlighet og tillit. Når alt dette ble innrammet av idrettslige bragder vi ikke ville innrømme overgikk våre forventninger, ble betraktninger - etterskuddsvis - om hvor tilfeldig og galt det hele hadde kommet i stand, helt irrelevant. Den historien hadde ingen interesse, verken blant de lurte eller blant dem som hadde regien.

 

Hvem som hadde regien, er det for øvrig ikke helt enkelt å fastslå. At lokale krefter - oppildnet og de facto ledet av en ressurssterk lokal elite, ble oppmuntret og støttet av OL-frelste sentrale idrettsledere, som vendte Hovedstaden og Holmenkollen ryggen, er rimelig klart for oss alle. Men den egentlige edderkoppen i veven er det ikke lett å peke ut. Kanskje var fraværet av én edderkopp en viktig suksessfaktor.     

 

Bevisst underbudsjettering? I sin hovedfagsoppgave fra 1991, ”OL på Lillehammer. En prosessanalyse med særlig vekt på overveielser, beslutninger og tiltak i det politiske system”, stiller Dag Vidar Hanstad bl.a. spørsmålet: ”Er kostnadseksplosjonen resultat av bevisst underbudsjettering?” Hanstad forelegger dette provoserende spørsmål for flere av våre mest framtredende politikere på nasjonalt plan i annen halvdel av 80-årene og inn på 90-tallet.

 

Kåre Willoch, statsminister da den første statsgarantien på 1,4 mrd ble gitt 23. mai 1985, mente i mai 1991 at det var alvorlig at Lillehammer fikk Stortinget til å fatte beslutninger på sviktende grunnlag. Tilsvarende synspunkter hadde Halvard Bakke, statsråd og ansvarlig for framlegget til justert statsgaranti i april 1987 (1,7 mrd. kroner). Bakke brukte i intervjuet med Hanstad våren 1991 uttrykket ”hårreisende uforsvarlig” om de tall som ble lagt fram fra Lillehammers side i 1985-87.

 

Da Eleonore Bjartveit, ansvarlig OL-statsråd 1989-90, la fram proposisjonen med en ramme på 7 mrd. i februar 1990, skrev Bakke et fortrolig brev (datert 20.02.90) til ledende politikere i Ap, bl.a. Gro Harlem Brundtland. I dette brevet mer enn antydet Bakke at Lillehammer hadde lurt staten både i 1985 og 1987. Her bør en ta i betraktning at Bakkes framlegg for Stortinget i 1987 baserte seg på at statsgarantien med stor sannsynlighet ikke ville bli aktivert. Inntektene, og Lillehammers eget bidrag, ville dekke utgiftene!

 

Så godt hadde søkerne greid å skjule prosjektets enorme utgiftspotensial, eller så lite skjønte søkerne selv på det tidspunkt av hva de bega seg inn på. Og statens folk, med departement, regjering, stortingskomité og -plenum, så garantiøvelsen som en hyggelig og ufarlig oppmuntring av lokale entusiaster, uten sjanse til å nå sin himmel. Ingen hadde tid til, og ingen ville ta det politiske ubehag ved å avsløre et lokalt initiativ båret fram av ivrige døler og oppblåste idrettsledere. Landets politiske lederskap følte seg sikre på at IOC ville sende Lillehammer hjem med uforrettet sak. Et lettelsens sukk ville ved delegasjonens hjemkost kunne skjules i trøst, oppmuntring og ros for den brave innstas mot overmakt og renkespill.      

 

Uprioritert sak og tidspress. Da Willoch i mai 1991 reflekterte tilbake på den statsgaranti hans regjering, ved Lars Roar Langslet som statsråd, var ansvarlig for i 1985, ga han uttrykk for at tidspress gjorde det vanskelig å få konkret grep på OL-saken. Lillehammer kommunestyre gjorde sitt endelige vedtak om å søke om statsgaranti først 5. mars 1985. For å få saken igjennom i vårsesjonen, ble St.prp. nr. 65 (1985-86) lagt fram allerede 29. mars, og behandlet av Stortinget allerede 23. mai.

 

Slike tidsmarginer er selvsagt ikke forenlig med forsvarlig saksbehandling, verken i departement eller stortingskomité. Når det likevel kunne skje, skyldtes det i hovedsak at ingen anså det som særlig sannsynlig at Lillehammer ville nå fram med sin søknad. Både Willoch og Langslet bekreftet i 1991 at de hadde ansett Lillehammers sjanser for å bli tildelt lekene for svært små. Dette førte til begrenset politisk engasjement i saken fra regjeringens side, hvilket selvsagt svekket kravene til intern utredning.

 

Ingen toneangivende politikere tok ordet under behandlingen i 1985. OL-saken ble betraktet som et lokalt anliggende. Saksordfører Haakon Blankenborg var 30 år og inne i sin første periode. Fem av hans seks kolleger fra Opplandsbenken fulgte opp med innlegg ved behandlingen i Stortinget 23. mai 1985. Totalt 15 tok ordet. Hedmarks representanter satt tause!

 

1987-behandlingen var en formell gjennomkjøring uten behov for tilsvarende markering av distriktstilhørighet.

 

Både Lars Roar Langslet og Halvard Bakke la fram proposisjoner for regjering og storting som forutsatte et arrangement som samlet sett gikk med overskudd. Begge uttrykte i 1991 at de ikke ville ha rådet stortinget til å gjøre garantivedtak om de hadde ant hvilken regning staten til slutt måtte ta for å redde landets ære. At Norge eventuelt skulle gi fra seg vinterlekene - til Østersund og svenskene, på grunn av den enorme kostnadsveksten, så imidlertid de to tidligere statsrådene som en ytterst vanskelig politisk beslutning. Prestisjenederlaget utad, kombinert med forventet folkelig sinne og raseri, særlig i ”dalstrøka innafor”, avgrenset slike tanker til lukkede rom.

 

Landets ære! Det var nemlig landets ære som ble tema senhøstes 1989, og som gradvis førte til at storkoalisjonen Ap og H, ved Kjell Borgen og Tore A. Liltved, tok fatt i OL-saken i stortingskomiteen, og drog den på land gjennom vedtak fattet i april 1990 og ved den ordinære budsjettbehandlingen høsten 1990. (St.prp. nr. 61 (1989-90), Inst.S. nr. 133 (1989-90)), (St.prp. nr. 1 (1990-91) Budsjett for De olympiske vinterleker 1994.)

 

Ved behandlingen i april 1990 ble rammen på 7 mrd. vedtatt, uten at det forelå et ferdig budsjett for OL-arrangementet. Det fikk FrP-talsmann Finn Thoresen til å uttale fra Stortingets talerstol: ”Slik blir et nytt Mongstad til. Man vedtar først (å gjennomføre et prosjekt), og budsjetterer senere. Regningen sendes senere generasjoner”.   

 

Om storkoalisjonen Ap-H uttalte SVs komitémedlem, Theo Koritzinsky, følgende: ”Denne koalisjonen tenker stort og dyrt!”

 

Også hans partikollega Stein Ørnhøi hadde et utsagn under debatten i Stortinget, som er blitt igjen - til ergrelse for noen og glede for andre: ”Å ivre for å få OL til Norge, er et forvirret forsøk på nasjonal selvhevdelse”.  

 

Departementsråd i kamp mot ran! Det er ikke mulig å unngå en bemerkning om departementsråd Per H. Hagas rolle i OL-saken. I 17 år hadde han som ekspedisjonssjef i Finansdepartementet gjort det ubehagelig for mang en ivrig, håpefull statsråd under skiftende regjeringers årlige budsjettkonferanser på Halvorsbøle, Randsvangen eller andre resorts. I vel ett år, fra høsten 1988, fikk han i oppgave av - først Halvard Bakke, og fra høsten 1989 - Eleonore Bjartvedt, å søke å hindre Lillehammer kommune i å ”stappe hundre sugerør inn i statskassen der man kunne få til seg alt man hadde lyst på”, slik Lars Roar Langslet formulerte dilemmaet i mai 1991. (Gjengitt fra Hanstads hovedoppgave, s. 127).  

 

Per Haga likte ikke å utøve makt offentlig, men ble tvunget til det i en periode fram til reorganiseringen av LOOC fant sted som følge av Stortingets vedtak i april 1990. Hans intellekt, kunnskaper og form var egnet til å understreke avstanden mellom en topptrenet forsvarer av statlig integritet og lokalt forankret pågangsmot, iver og naivitet. Kollisjonene måtte komme, og omkostningene ble - ikke minst Ole Sjetne!

 

Staten svelger unna og tar kontroll. I St.prp. nr. 61 (1989-90) kom bevilgningsrammer for en del av anleggene. Men ikke minst viktig ble en ny organisasjonsmodell for det videre arbeid med OL-saken vedtatt, en såkalt modifisert konsernmodell: Lillehammer OL ’94 AS med tre datterselskaper, LOOC AS, LOA AS, og LOV AS. I hovedselskapet hadde staten 51 % av aksjene, og dermed styreflertall, og Lillehammer kommune og Norges Olympiske Komité (NOK) 24,5 % hver. Da Kulturdepartementets prosjektgruppe for OL-94 var på plass fra 1991, med Henning Gorholt som leder, hadde Per Haga fått på plass den kontrollstruktur han trengte for å lede med fast hånd - uten på nytt å måtte ut på åpen scene - med allmuen i salen!

 

Det bør være kjent at det tidlig i 1989 ble klart at staten ikke kunne gi en ny statsgaranti til Lillehammer kommune og NOK (dvs. LOOC) uten å risikere å bli sittende igjen med svarteper. Oppfatningen om at den innledende organiseringen av arbeidet drev utgiftene i været, uten et klart ansvar for hvor stor regningen ble og hvem som skulle bære utgiftene, hadde festnet seg i departementet, og kom til uttrykk i riksavisene. Aftenposten hadde 07.12.89 en lengre artikkel hvor det bl.a. sto at ”en statsgaranti til Lillehammer kommune er å spille rusisk rulett med sitt politiske liv”.

 

Dette og tilsvarende utsagn kom fra ledende aviser i tiden etter LOOC-lekkasjen i november -89 om et kostnadsoverheng på 7750 mill. kroner. Gerhard Heiberg, som på dette tidspunkt hadde overtatt styreledelsen, hadde hendene fulle med å dempe inntrykket i politiske kretser og den allmenne offentlighet av en ukontrollert kostnadsvekst. Samtidig måtte han få ordnet opp i og tettet LOOC-apparatet slik at tillit og optimisme ikke rant ut med lekkasjer om galopperende kostnadsvekst.

 

Den 15. desember 1989 la LOOC fram forslag til ny statsgaranti på 6825 mill. kroner, som inkluderte vertkringkastingsutgifter på 450 mill. kroner. Lillehammer kommune fulgte opp 22. desember med et forslag på 7165 mill. kroner. Avsenderne av disse dokumentene hadde høsten 1989 vært under sterkt press fra staten for å holde utgiftene nede, og i alle tilfelle under 7 mrd kroner.

     

Dermed var scenen satt for de to proposisjonene som ble sendt Stortinget i 1990: St.prp. nr. 61 (1989-90) og St.prp. nr 1 (1990-91). Den siste bar tittelen ”Budsjett for De olympiske vinterleker 1994”, og klargjorde statens grep for å sikre seg kontroll over den videre framdrift - gjennom bl.a. regulær budsjettbehandling årene fram mot 1994.  

 

Staten - en refser uten medansvar? St.prp. nr. 1 (1990-91) er interessant lesning om en er opptatt på å finne ut hvordan staten, ved Kulturdepartementet, skulle kunne skrive seg fri for sitt ansvar for mangelfullt arbeid ved de to tidligere framlegg for Stortinget, og samtidig presentere en ugiftssøkning på vel 400 % i forhold til statsgarantiene fra 1987. Det finnes et avsnitt som peker på at vekst i antall OL-øvelser og OL-deltakere, samt standardheving fra et OL til det neste, både når det gjelder kravene til idrettsarenaer og tilrettelegging for mediene, gjør eksakt kostnadsvurdering vanskelig. Avstanden i tid mellom søkertidspunkt og gjennomføring nevnes likeledes som en kompliserende faktor.                                                                                                                                                                                                                                                              

 

Spørsmålet er om avstanden i tid fra statsgarantien gitt våren 1987 på 1,7 mrd. kroner til en kostnadsramme på 7 mrd. kroner vedtatt våren 1990 er tilstrekkelig tidsavstand til å dekke inn statens medansvar for utgiftsspranget. Heller ikke antall nye øvelser eller økning i deltakertallet gir staten, dvs. departementet, på noen måte tilstrekkelig ryggdekning og ansvarsfrihet for å ha oversett prosjektets utgiftspotensial.

 

Statens erkjennelse av medskyld preger således ikke OL-proposisjonen fra høsten 1990. Tvert om slås det ettertrykkelig fast at ”den eksepsjonelle veksten i utgiftsanslagene” skyldes søkernes

·        Manglende identifisering eller utelatelse av kostnader.

·        Undervurdering av kostnader.

·        Manglende vurdering av usikkerheten i prosjektet.

Staten refser initiativtakerne, tier om sin tidligere mangel på ansvarlig involvering, og tar kontroll gjennom rammer og armlengdes avstand. Gjennomføringen legges så langt unna staten som mulig, samtidig som full statlig kontroll etableres, forankret i vedtak i Stortinget. Dokumentet gjenspeiler utvilsomt departementsråd Hagas ånd og doktriner!   

 

Så gjenstår det å undres over om Willoch, Langslet og Bakke hadde fått rett om Lillehammer og / eller departementet hadde gjort jobben i 1985, eller senest i 1987. Hadde utfallet da blitt det samme som konsekvensene av rapporten av 30.09.08 fra Advansia AS, Det Norske Veritas AS og Samfunns- og Næringslivsforskning AS: Kvalitetssikring av søknad om statsgaranti for OL/PL i Tromsø 2018?

 

Idretten som utgiftsdriver. Det er ikke mulig i et kort innlegg å klargjøre IOCs og de olympiske idrettenes rolle som utgiftsdrivere i et OL-arrangement. Avtalen med IOC (Host City Contract, Rule 34, 3.3), som underskrives av seirende søkerby rett etter bekjentgjøringen, binder arrangørbyen til IOCs krav, allerede fastsatt i Charteret, eller gjennom senere fortolkninger og vedtak gjort av Executive Board.

 

De internasjonale olympiske særforbund har gjennom IOCs Charter kontroll over de idretter som inngår i lekene, og stiller de normkrav som framgår av vedtak, eller er fortolkninger av vedtak fattet av deres kongresser.

 

Nasjonale særforbundsledere representerer i OL-sammenheng interessene til sine internasjonale særforbund (IF). Deres ambisjoner går naturlig i retning av å skaffe seg best mulige anlegg for internasjonal representasjon, for derved å styrke sine forbunds mulighet i senere konkurranser om attraktive arrangement, og - ikke helt uvesentlig - styrke sine egne muligheter til innflytelse og posisjoner i det aktuelle IF.

 

IOC har høye ambisjoner for OL-arrangementene som helhet, inklusive den kulturelle rammen. De internasjonale særforbund bruker OL til å bygge opp sine porteføljer av førsteklasses anlegg, hvilket skjerper konkurransen mellom fremtidige arrangører av mesterskap, WC-er, m.m. En OL-arrangør har med andre ord liten kontroll over krav og spesifikasjoner for anleggene, og drives fra skanse til skanse av internasjonale og nasjonale representanter for disse selvbevisste maktsentra, som ikke har noe ansvar for de økonomiske konsekvensene kravene medfører.

 

I opplegget for Lillehammer-OL ble aktuelle norske særforbundsledere forsøkt ansvarliggjort gjennom delvis (30 %) bruk av tippemidler til finansiering av                                                                                            

OL-anleggene. Imidlertid, denne mekanismen fungerte bare delvis avdempende på ambisjonene, bl.a. fordi den øvrige idretts politiske kontrollfunksjon var nokså illusorisk.    

 

Avsluttende bemerkninger. Hadde Stortinget noen annen mulighet høsten 1990 enn å akseptere kostnadene for et arrangement lokale politikere og næringsinteresser, nasjonale vinteridrettsledere i allianse med sine respektive internasjonale særforbund - godt støttet av IOC, og representanter for en maktpotent internasjonal medieverden hadde drevet fram? Forelå det noen som helst mulighet til å si ”nei” etter to ganger - uten forbehold - å ha sagt ”ja”?

 

Statsministeren i september 1988 het Gro Harlem Brundtland. Hun var sterkt til stede under avslutningen av IOCs sesjon i Seoul 14.-15. september. Hennes nærvær hadde utvilsomt betydning for utfallet. Å spørre om hun var klar over konsekvensene av sitt nærvær i Seoul, er nærmest for en utforskammethet å regne.

 

Da Dag Vidar Hanstad i mai 1991 forela henne spørsmålet om Stortinget i 1990 i realiteten var bondefanget i OL-saken, nærmest umyndiggjort, svarte hun følgende:

”Dette har ikke noe å gjøre med umyndiggjøring. Stortinget tok stilling i 1985 og 1987 ved å trekke opp økonomiske rammer. Hvis man så i 1990 hadde ment at rammene skulle begrenses i forhold til det forslag som kom fra Regjeringen, hadde man full anledning til det. Partiene fant ikke at det var klokt, men poenget er at man hadde muligheten” (s. 138).

 

Gro Harlem Brundtland var statsminister da hun svarte på dette spørsmål. Hun reiste til Seoul for å vinne, og var klar til å ta konsekvensene. Avvisningen av at Stortinget ble holdt for narr, var innlysende naturlig ut fra hennes roller i 1987, 1988 og fra november 1990!    

 

De 17. olympiske vinterleker ble en ubetinget idrettslig og kulturell suksess for Lillehammer og Norge. Diskusjonen om mangelfull initial kunnskap om arrangementets iboende dynamikk, og de avslørende sluttkostnadene, forstummet i gleden over å ha mestret noe stort og vidunderlig. Endelig hadde vi fått vist oss frem slik vi ønsket å se oss selv og slik vi ønsket andre skulle se oss!

 

Statens erfaringer fra Lillehammerprosessen felte Tromsø! En tilsvarende villighet til å se bort fra sakens realiteter lot seg simpelt hen ikke etablere i 2008. OL-rusen fra 1994 hadde heldigvis ikke skadet viktige mentale funksjoner.  

Bør et nytt vinter-OL iscenesettes? I så fall – av hvem og på hvilken måte?

 

Qui vivra verra!

 

HBS, 11.06.09 (18 823 anslag).

powered by intrasolution